Barneoppdragelse uten kjefting

Kan man oppdra barn uten kjefting?

Leker flyter,  søsknene krangler, minstemann griner og mor er dekket med gulp og er nå på bristepunktet. Kjefte eller ikke kjefte?

Tålmodigheten settes på prøve

Det kan virkelig være en prøvelse på tålmodigheten når man blir foreldre. Jeg var fast bestemt før jeg ble mamma, at jeg skulle ikke kjefte. Jeg skulle være bestemt men aldri heve stemmen, og i alle fall ikke ha en sint, skrikende stemme. Det kan være fryktelig vanskelig i enkelte situasjoner, men jeg mente det faktisk var fint mulig. Det var det også, men en trenger virkelig en god dose tålmodighet.

For meg føles det bedre å ha en politikk om å ikke kjefte på daglig basis. Om man iblant ikke klarer å unngå litt kjefting, mener jeg ikke vi skal ha kjempedårlig samvittighet av den grunn. Vi er tross alt menneskelige, og ikke perfekte.

Hvordan holde seg rolig?

🎶  Når du blir så sint at du hopper opp og ned, så tell til 3 🎶. Denne sangen fra barne-Tv serien Daniel Tiger er det faktisk mye god lærdom i. Denne synger vi faktisk til datteren vår ofte. Jeg har til og med fått pappaen i huset til å synge den til seg selv når han har nådd bristepunkt. Å gå litt inn i seg selv, puste rolig og kanskje telle seg selv ned, er faktisk ganske effektivt.

Time-out for mamma og pappa

Barna er kanskje vant med å få en liten time-out når de ikke lyder og oppfører seg, men av og til er det kanskje godt for mammaen og pappaen i huset å ta en liten time-out? Et godt hjelpemiddel for oss når vi prøver å bevare roen, er å ta et steg tilbake, og ta opp igjen kampen når man har fått roe seg litt. Når man koker i toppen, kommer det ofte ikke så mye godt av å handle. Da får vi trukket oss litt tilbake, tenkt oss om, og gått inn med ny strategi. Om barna river hverandre i fillebiter, er det dog kanskje lurt å handle akkurat der og da! 🙂

Snakke om og øve på følelser

Jeg har skrevet et innlegg tidligere om å øve på følelser. Å øve på følelser med barn kan også være et godt verktøy. Dette har i alle fall vært en veldig fin ting hos oss. Å leke at man er sint eller lei seg. Da kan det bli lettere for dem å kjenne igjen følelser, og sette ord på hva de føler. Det blir også lettere å sette seg ned på barna sitt nivå, og snakke med dem om hva de føler. Det kan da bli lettere å unngå kjefting, fordi man får en gjensidig forståelse og respekt for hverandre. Enkelte ganger krever dette en ekstra innsats og det er ikke alltid man har like god tid til å sette seg ned med barna. Men dette har hjulpet oss mye. Det har blitt færre situasjoner der man føler for å kjefte, og mye lettere å snakke sammen i stedet.

Ikke bare holde seg selv rolig, men situasjonen rolig

Jeg bruker litt sånn hunde-hviskeren- filosofi. Om man hever stemmen til en oppspilt hund, vil den tenke at du er på samme energinivå som den, og bare fortsette, gjerne bli enda mer oppspilt. Men om man bruker en mer rolig og bestemt fremtoning, vil man lettere få dem ned på ønsket nivå. Om man hever stemmen og kjefter kan kanskje situasjonen eskalere og bli mer kaotisk, plutselig står man og skriker til hverandre. Holder man seg rolig derimot kan man klare å påvirke, snakke barna ned på samme, rolige nivå.

Det man gir, er det man får tilbake

Barna gjør det vi gjør. Og jeg merker jo at om jeg er tålmodig og holder meg rolig, så har hun lettere for å holde seg rolig også. På lang sikt vil jeg gjerne oppdage at jeg har oppnådd rolige og balanserte barn. At barna ikke hever stemmen for å prøve oppnå noe. At barna er flinke på å snakke og bruke ord, i istedenfor å gråte, skrike og krangle. At de vet at slik oppførsel ikke fungerer, og at de har lært dette ved å se på hvordan vi håndterer uenigheter.

Når uhellet er ute

Det er ikke alltid jeg klarer unngå å heve stemmen, men jeg merker fort at det føles helt feil for meg. Dette fordi jeg ser barnets reaksjon. Da er jeg raskt ute med å påpeke at jeg gjorde feil, og at jeg er lei meg for det. Jeg sier unnskyld. MEN jeg graver meg ikke ned i dårlig samvittighet etterpå, men ser heller på det som en lærerikt øyeblikk for begge parter. Når man blir foreldre er det mange prøvelser, og man lærer stadig noe nytt om seg selv.

Det er ingen fasit på følelser

Å holde følelser i sjakk når man driver med oppdragelse er vanskelig. Det er ingen fasit på hvordan man skal håndtere dette. Men jeg tror det er fullt mulig å oppdra barn og samtidig unngå å få bortskjemte barn, uten å kjefte. For meg så har det til nå holdt mer en nok med å bare være bestemt i tonen. Nå har ikke jeg tenåring i hus, jeg vet ikke hvordan det blir å ikke skulle kjefte når den tid kommer.

Men jeg tenker som så, hadde jeg som voksen fått kjeft fra sjefen for eksempel, hadde jeg syns det var veldig ubehagelig, kanskje skremmende. Men hadde sjefen snakket rolig og bestemt til meg, og forklart meg at dette ikke er greit, hadde det gjerne vært lettere å ta kritikken til seg og forstå hva jeg gjorde galt.

(Innlegget er skrevet av mamma med egne erfaringer og ikke fagpersonell.)

FØlg oss på facebook
#
hits