Likestilling, mor og baby

Likestillingsombudet – Dere likestiller oss i hjel!

Likestilling er temaet. Mange har sikkert fått med seg at Likestillingsombudet fremmer forslag om tvang på at foreldrepermisjonen skal fordeles likt mellom mor og far?

Forslaget lyder som følger: Likestillingsombudet vil kreve at far tar ut 20 ukers permisjon – hvis ikke mister familien ukene, skriver TV 2. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm jobber nå mot en ordning som skal få kvinner til å prioritere karrieren raskere.

Bakgrunnen er nye undersøkelser som viser at lange fravær skaper problemer for kvinner i arbeidslivet. Derfor vil Likestillingsombudet at fedrene skal ta en større andel av permisjonen.

Ja, la oss svare med at fedre også skal ha lange fravær i arbeidslivet, det løser vel saken?

Likestilling som likestiller oss i hjel

Misforstå meg rett, jeg er for likestilling. Jeg er for likeverd i mennesker, basert på forskjellene som finnes i det enkelte individet. Jeg tror ikke veien å gå for å vinne frem i likestillingssaken er å kutte i foreldrepermisjon for mor. Likestilling er vel at kvinner skal være like mye verdt og respektert som menn, til tross for de fysiologiske forskjellene?

Problemet her ligger hos arbeidsgivere som ikke godtar at kvinner er i permisjon og ammer barnet sitt. Da er det vel dette problemet de bør ta tak i? Ikke straffe kvinner og barn fordi vi fysiologisk går gravide, føder og ammer.

Opprinnelsen

Dere kan ikke endre den mennesket som rase. Instinkter, evolusjon. Vi er ikke skapt for å gå på shopping, kjøre fine biler, gå på restauranter, bo i hus med elektriske duppedingser. Dette er menneskeskapte utviklingsfaktorer basert på materialismen.

Det eneste som er helt, helt ekte ved oss er å reprodusere, føre slekten og rasen videre, formere oss. Graviditet, fødsel, amming – det er faktisk det eneste ekte som er igjen av oss. Hvorfor i all verden skal vi gi avkall på å kunne ha muligheten til å gjøre dette på en naturlig måte?

Vi er allerede i deep shit

Det skrives og det forskes. Mange synes allerede det er vanskelig å sende barna i barnehagen fra de er 10-12 måneder. Mange mødre går gjennom hverdagen med ekstremt dårlig samvittighet fordi de har gitt barnet til andre omsorgspersoner med følelsen om at barna ikke er klare for det. Det er ekstremt vondt å levere barnet til andre når du ser panikken rammer dem idet du snur ryggen til og går ut døra. Men vi må, fordi samfunnet og likestillingen er lagt opp sånn. Vi har kjempet for likestilling i en årrekke, vi har brent BHer og krevd respekt fra det motsatte kjønn, fordi vi fysiologisk er forskjellige.

Karriere og jobb

Vi jobber og bygger karrierer, vi er karrierekvinner. Kvinner som velger å gå hjemme og stelle hus og passe barn får rare blikk! Mange kvinner elsker å jobbe, MEN fokusen endrer seg kanskje hos mange etter at de blir mødre. Det er helt, helt, naturlig. Da er det barnet som er i fokus. Instinktet, menneskets opprinnelse, hele formålet med vår eksistens titter frem.

Jeg ser hvordan mødre gruer seg til å gå tilbake til jobb, de gruer seg til å overlate barnet til andre. Mange gleder seg selvsagt til hverdagen tilbake i jobb. Det er nettopp det, det er individuelt, mennesker er forskjellige. Mødre er forskjellige, fedre er forskjellige og ikke minst barna er forskjellige.

Arbeidsgivere er problemet

Mange mødre møter problemer hos arbeidsgivere i forbindelse med ammefri, altså for å kunne mate barnet sitt via brystet, det mest naturlige i hele verden. Jeg vet ikke hvor mye frustrasjon jeg har sett rundt omkring, av mødre som møter motstand. De velger heller å slutte å amme, som egentlig er et steg i feil retning.

Dersom arbeidsgivere har problemer med at kvinner er i permisjon over lengre tid så må arbeidsgivere stille seg et spørsmål: Hvordan ble de selv til?

Jeg tror ikke løsningen er å splitte permisjonen fordi mor ikke skal være lenge borte fra jobb. Hun må uansett erstattes denne tiden av en vikar. Om far skal være borte like lenge som mor så er det faktisk to ressurser som må erstattes i perioden og ikke en. Altså 2 vikarer må settes inn for en kortere periode. Ustabilt for både arbeidsgiver og vikar og jeg tror ikke det vil gi en ønsket effekt slik som Likestillingsombudet beskriver.

Det hjelper ikke med likestilling når vi sitter igjen med mange mødre som ikke er klare til å ta tak i oppgaver som venter dem. Hverken mentalt eller fysisk. Både hodet og kroppen er et helt annet sted, hos barnet sitt.

En typisk hverdag i livet med små barn.

Familier er allerede i en presset situasjon med to yrkesaktive foreldre. Mer jobb og ennå tidligere barnehage kan umulig være noe de ønsker seg.

  • Stå opp klokken 06.00 – gjøre klar barn og seg selv.
  • Klokken 7.00 – haste avgårde for å levere i barnehagen. Arbeidsdagen til barna starter 07.30 fordi foreldrene må være på jobb klokken 08.00.
  • Arbeidsdagen til mor og far: 08.00 til 16.00.
  • Klokken 16.30 – hente barna i barnehagen. Barna har da 1 time lengre arbeidsdag enn mor og far. Altså opptil 9 timer for mange.
  • Klokken 17.00-17.30 – da er man endelig kommet hjem. Barna er skrubbsultne, utålmodige og «trassige». Her må det smelles sammen en middag ganske raskt, halvfabrikat? Blir ofte enkle løsninger for mange fordi de ikke har tid til å lage mat fra bunnen.
  • Da er familien klar for middag, et sted mellom 17.30 og 18.00.

Da har man en liten time halvannen før de små skal i seng rundt 19.00. MEN, det stopper for all del ikke der. Det er noe som gjenstår:

Klargjøring til neste dag, legge frem klær, matpakker, handle mat, vaske klær, rydde, oppvask og alt som hører med i et velfungerende hjem.

Da lurer jeg på kjære Likestillingsombudet – hvor er livskvaliteten til barna? Hva gjør dette med familieliv? Hva gjør dette med stressnivået, samvittigheten, livsgleden?

Likestilling skaper problemer for amming og tilknytning

Fysiologiske faktorer

En graviditet er en stor påkjenning for kroppen. Ærlig talt, vi bygger mennesker inni vår kropp. Disse små menneskene skal også ut av kroppen vår etter 9 måneder. De kommer ikke den enkle veien. Vi skal gjøre denne jobben, kroppen vår skal gjøre jobben.

Det er enkelt å få dem inn men ikke like enkelt å få dem ut, sa min mor.

For at vi skal være i stand til å utføre denne livsviktige oppgaven må vi gjøre oss klare, mentalt og fysisk. Hormonene jobber på spreng for at vi skal kunne gjennomføre denne fantastiske bragden det er å føde et menneske. Gjennom hele svangerskapet knyttes bånd til den ufødte, inni mors mage. Først da er babyen klar for å møte den store verden.

Når babyen er født er det flere bånd som skal knyttes, næring som babyen får fra mors bryst, ammingen. Lukter, pust, stemmer, puls. Mors kropp skal heles etter denne store påkjenning hun har vært gjennom.

Likestilling

Mange mødre har store plager etter fødselen, det kan ta tid å heles og føle seg bra igjen. Mange mødre ønsker å amme barna sine, mange har problemer med amming, mange vil gi morsmelkerstatning på flaske. Mor, far og barn skal lære seg å bli kjent med en helt ny tilværelse, proppfull av nye oppgaver, viktige oppgaver.

Mange mødre trenger samspill med andre mødre for å føle seg trygg på denne nye tilværelsen. Mange opplever så mye usikkerhet når de blir foreldre. Mange mødre ønsker å gå raskt tilbake i jobb, andre ikke. Det er valgfriheten som er viktig her.

Det er disse forskjellene som gjør oss unike, det er disse forskjellene vi må ivareta. Dette er likestilling, respekt og menneskeverd!

FØlg oss på facebook
#
hits