Kommentarer fra venninner uten barn.

Kommentarer fra venninner uten barn

Det er utrolig hvordan tankegangen blir snudd opp ned når du får barn. Før jeg fikk barn selv, hadde jeg klare formeninger om hvor enkelt det var å sette grenser.

Slik er det ikke lenger.

En ting jeg merker meg nå, er venninner uten barn, hvor enkelt de tror det er å oppdra barn. Jeg hører dem si akkurat de samme tingene som jeg selv sa før jeg ble mamma.

Her er noen kommentarer fra venninner:

  • Slutte med smokk: Det er da virkelig bare å ta smokken? Nei, det er faktisk ikke det. Det kan vel sammenlignes med om jeg skulle nekte deg det beste du vet i hele verden?
  • Grising ved matbordet: Æsj, hvorfor mater du ikke heller barnet, så slipper du all den grisinga! Jeg er faktisk ganske stolt over at barnet mitt klarer å spise selv og utvikle seg. Hvordan skal hun ellers lære? Tenker du jeg skulle matet henne til hun var konfirmant? 
  • Sutring og trass: Jeg hadde ikke tolerert sånn skriking! Neivel, det tror du sikkert nå, hva du enn legger i «ikke å tolerere» skrikingen hennes. Jeg forstår at barnet mitt er sliten, sulten, trøtt, syk, har vondt eller er kanskje frustrert over at hun prøver å formidle noe jeg ikke forstår. 
  • Bytur: Bli med en tur ut. Det er faktisk bare å skaffe seg barnevakt! Nei, det er ikke bare å skaffe barnevakt. Det må være noen barnet føler seg trygg på, i tillegg til at det skal passe for barnevakten. Jeg må planlegge, og barnevakten må planlegge. 
  • Slutte med bleie: Jeg hadde fått ungen til å slutte med bleie så fort som overhodet mulig. Ja, det hadde du kanskje, men barnet mitt er ikke motivert eller fysisk moden enda, og da gjør det ingenting å vente litt. 
  • Sove på kvelden: Jeg hadde hatt klare, faste rutiner! Jupp, det sier vi alle, og det ønsket jeg meg også. Det er ikke alltid ting går sånn som vi planla.
  • Sove i egen seng: Jeg hadde aldri akseptert å ha barnet i senga. Mitt privatliv er hellig! Privatliv? Say what? 
  • Vil ikke ha maten vi spiser: Min unge hadde bare måttet finne seg i hva som ble servert. Hvis man ikke liker det man får, kan man gå sulten fra bordet, ellers blir barnet bortskjemt. Okey, takk for innspill, jeg har mine grunner til å la toåringen spise bare risen med ketchup på, og jeg synes ikke det er uproblematisk å gjøre hvert måltid til en kamp, heller. 
  • Ungen gråter: Bare la babyen gråte, jeg hadde aldri gitt etter på den måten! Nei, kanskje ikke, men babyen min er kanskje redd og trenger trøst. 

Det virker lett å oppdra andres barn, men alle barn og familier er forskjellige. Jeg velger å svelge litt humrende kameler når venninnene mine kommer med ubetenksomme, på sitt vis velmenende, kommentarer som dette. Jeg er nemlig temmelig sikker i min sak; Når de en dag får sine egne barn, vil de se at det ikke var så lett likevel.

FØlg oss på facebook
#
hits