jeg ble ikke den kuule mammaen

Jeg ble ikke den kule mammaen jeg ønsket

Barnløse meg hadde ristet på hodet og himlet med øynene om hun hadde møtt meg nå. Hun hadde lurt på «hva i alle dager skjedde»? Jo det skal jeg fortelle deg – jeg ble mamma!

Skulle ikke forandre meg!

Barnløse meg var veldig klar på at hun ikke skulle gå i den fellen å bli sånn kjedelig mamma som bare skulle være hjemme med babyen. Jeg skulle aldri bli den som aldri ble med på noe gøy og sosialt lengre. Når jeg fikk barn skulle jeg øve mye på å få babyen til å ta flaske tidlig, slik at ikke det ble noe problem for meg og pappaen å dele på ansvaret. Barnløse meg skulle fortsatt prioritere venninner like mye som morsrollen, og bli med på ting som feks. kick-off med jobben. Det kunne da ikke være noe problem når babyen var blitt drøyt fire måneder gammel!?

Jeg var flink til å fortelle andre dette så fort anledningen bød seg, og trekke frem eksempler på andre mødre som hadde «klart det». De var mine store forbilder. Bare babyen min tok flaske så ville det ikke bli noe problem. Jeg skulle fortsatt prioritere trening, hytteturer og konserter. Jeg skulle bli en sånn kul mamma.

Så kom babyen

Det var ikke en celle i kroppen min som hadde lyst til noe annet enn å være sammen med den lille, fine familien min! Ikke èn. Barnevakt, hvorfor det? Ungen sov, skrek ikke mer enn normalt, amming gikk fint. Jeg var ikke spesielt sliten eller trøtt, ikke mer enn at det siste jeg ønsket var egentid borte fra gullet mitt.

Frisørbesøk? Hvorfor det? Jeg ville heller være sammen med henne enn å være litt finere på håret. Det stod vel ikke så dårlig til med sveisen?

Trene? Nei det kunne vel vente! Det er jo ganske mye trening å bære på en baby og trille turer….Konserter? Æsj nei, mye mer fristende å sitte å se på at babyen min sover. Jeg vil jo ikke gå glipp av en kveld med det. (Jeg er ikke ironisk.) Når det kom til venninner så så jeg dem som også var hjemme i permisjon, så tid med resten tenkte jeg at jeg kan ta igjen når babyen blir litt større.

Hytteturer?

Come on!- man kan ikke reise fra en baby, ikke jeg, ikke de første årene…. Tiden går så fort, jeg tror jeg heller bare nyter tiden med henne hjemme jeg, så jeg ikke vil angre på det senere.

Min egentid er en tur på ut med søpla eller på matbutikken. Nå som hun har begynt i barnehage føler jeg et savn over å se henne så lite, så det å ikke se henne den lille tiden som er igjen mellom jobb, barnehage og leggetid, den er hellig. Det er også helgene.

Kick-off med jobben, det utgikk ganske selvfølgelig første året når mini bare var 4 mnd., men også året etter ba jeg en stille bønn om å være bli litt syk, slik at jeg ikke kunne dra. Nå som «babyen» ikke er baby lengre, men en kul liten jente på 1,5 år, har jeg fortsatt ikke vært borte fra henne èn natt. Ikke fordi jeg ikke kan, hun klarer seg helt fint uten meg med andre i familiemedlemmer hun kjenner godt og har tillitt til, men jeg, jeg er ikke klar for det..

Fra forbilder til tristhet

De uten barn som nå sitter og snakker opp andre mødre som «ikke har mistet seg selv» og som fortsatt er med på ting, gjør meg egentlig bare trist. De som ikke har barn selv aner jo ikke hvordan det er å ha barn, så de er unnskyldt. Men jeg synes det er litt trist at det skal være sånn. At man er kul om man fortsatt lever som før man fikk barn? Eller humrer vi med barn bare litt og tenker «jaja..»

Jeg ble ikke den mammaen jeg hadde sett for meg, men gjør det så mye det da? Det fine med å bli mamma er jo at man kanskje ikke bryr seg så mye om hva alle andre tenker lengre – så ble jeg hun kjedelige da, men det er helt ok!

FØlg oss på facebook
#
hits