canva-photo-editor-93-compressor

«Er det ditt første barn eller?»

Se for deg scenarioet at du er på legevakten fordi du er redd for at ditt barn har fått hjernerystelse. Legen ser litt på ditt barn og spør «Er det ditt første barn eller?»

JA, det er mitt første barn.

Er det bare jeg som føler at du blir «dømt» i det du svarer ja på dette spørsmålet? I mitt tilfelle fikk jeg først dette spørsmål. Deretter «belærer» legen meg ved å si at det er en tilvenningssak å lære seg at små barn faller mye. Jeg svarer henne at jeg er fullt klar over det, og jeg er ikke bekymret for fall i hverdagen. Grunnen til at jeg kontaktet lege denne ettermiddagen var fordi småen først slo hodet sitt for så å ha oppkast en stund etterpå. Vil ikke alle mødre da bli litt bekymret? Uansett om man førstegangsmamma eller trebarnsmor?

Bekymring for barnet

Jeg er ganske sikker på at det finnes veldig mange som drar unødvendig mye til legen både med seg selv og med sitt barn. Men i forhold til å dra «unødvendig» mye til legen med barnet sitt, vil vi jo heller dra en gang for mye til legen enn en gang for lite!

Jeg hadde personlig aldri klart å sove den kvelden om jeg skulle lagt å uroet meg for om hun hadde hjernerystelse eller ikke. I forhold til de små barna som ikke har språk er det så vanskelig å vurdere selv. Det kan jo tenkes at det er mange grunner til at barnet spyr.

  • Spyr hun nå fordi det er omgangssyke på gang?
  • Spyr hun fordi hun har mye slim i halsen hun må få opp?
  • Spyr hun fordi hun svelgte mye vann i bassenget i dag?
  • Spyr hun fordi hun slo hodet så kraftig at hun har fått hjernerystelse?
  • Spyr hun fordi hun spiste for mye?

Jeg er ikke lege og jeg har ikke kunnskap til å vurdere dette. Derfor ringer jeg til legevakten, forteller konkrete fakta og så er det opp til dem å vurdere om vi skal komme inn på en sjekk.

Er det et relevant spørsmål egentlig?

Det er en del ting som er annerledes fra første til andre barn. Allerede nå kan jeg jo tenke tilbake på hvordan jeg selv har utviklet meg som mamma i løpet av min datters første leveår. Man klarer å slappe mer av etter hvert. Veien blir til mens man går.

Det er ikke det at jeg ikke har følt meg ivaretatt de få gangene jeg har vært hos legen med datteren min. Jeg føler imidlertid at når legen stiller dette spørsmålet om det er vårt første barn søker de en bekreftelse på det de mistenker. Plutselig er det som om det at jeg er førstegangsmamma kan forklare en hel del «Ja okei, det er første barn ja, da er 1-åringen kanskje ikke så syk allikevel». Skjønner dere hva jeg mener? Hvorfor er det et relevant spørsmål å stille i en legekonsultasjon? Jeg drar ikke til legen med mindre jeg er oppriktig bekymret, så om jeg er mamma til én eller fem barn er etter min mening irrelevant i denne settingen.

Jeg mener at «Er det ditt første barn?» er et unødvendig spørsmål å stille i en legekonsultasjon. Hva mener dere?

Kommentarer fra venninner uten barn.

Det er helt forferdelig å ha barn.

Uken da mor glemte å dusje.

FØlg oss på facebook
#
hits