gravid-den-en-veien

Den ensomme veien for å bli gravid

«Vi må være de eneste i hele verden som ikke får barn!!»

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjentatt dette. I mitt stille sinn eller gråtkvalt ropt høyt ut til mannen min. Selv om jeg innerst inne visste at dette ikke var tilfellet, og at det er mange historier der ute. Hvis vi bare tør å dele våre egne..

Ultralyd

Mannen min og jeg møttes høsten 2006 og flyttet sammen nyåret 2007. Det var som vi hadde ventet på hverandre i alle disse år. Vi passet liksom så godt sammen.

Vi var kjærester og nøt å reise når vi ville. Vi elsket å spise lange frokoster, og være sammen med venner. Måneder gikk, og ett år forsvant forbi. Plutselig var jeg over tiden. En graviditetstest viste plusstegn… Gleden tok sjokket og det gikk ikke mange dagene før vi klarte å omstille oss på tanken om å bli tre

test
Endelig viste den to streker.

Helt til den 8.uke. Da jeg oppdaget blod og ultralyden konstaterte at det ikke var noe liv.

Barselbesøk var tortur!

Det skulle mange flere slike oppturer og nedturer til før vi tilslutt oppsøkte hjelp.

Veien fra å søke hjelp til å få hjelp var lang og ensom. Venner og kolleger rundt oss ble gravide og fikk barn. Ikke bare ett, men flere!

På et tidspunkt var det kun oss i venneflokken som ikke var gravide eller hadde barn. Dette opplevdes som utrolig sårt. Vi, eller jeg, ble mer og mer innesluttet.

Det var veldig krevende å dra på besøk til venner som hadde barn. Barselbesøk var tortur..

fot

Hormonhysterisk berg og dalbane

Man går gjennom en hormonhysterisk berg og dalbane. Du blir besatt av datoer og klokkeslett for å sette flere hormonsprøyter. Smerten du opplever ved uttak av egg, usikkerheten i dagene etter når de skal befruktes. Sette inn egg og gå 14 dager, i usikkerhet hvor man skal «leve som normalt».

Hvem klarer å leve som normalt når man vet man har brukt 4-6 mnd venting? Hvem klarer å leve normalt i et hormon-helvete som du må gjennom, for å få frem 1-2 egg som forsiktig plasseres inn i en ustabil hormon-kropp med en frynsete livmor.

Hver gang egget ikke festet var det selvransakelse: hva gjorde jeg feil denne gang? Var det på grunn av den ekstra kaffekoppen jeg tok her om dagen? Eller var det fordi jeg gjorde noen situps, nei det må være noe jeg spiste…

Listen var uendelig, og det var ikke noen annens feil enn min egen for at det gikk skeis denne gangen også…

I ettertid innser jeg at det var en psykisk sorg og vi var på den ensomme veien, uten noen å prate med.

Kjære ALLE prøvere, og til oss som har prøvd

Heldigvis for oss hadde vi et vennepar, som vi omsider fant ut gikk gjennom prøverør de også! Vi hang sammen som firkløver, det var utrolig befriende å ha noen å snakke med og dele prosessen med. Det var endelig noen som forstod oss.

Min oppfordring til dere: Kjære alle prøvere, og oss som har prøvd: Snakk om det, fortell det til venner, kolleger og bekjente. Ved å fortelle din historie kan du hjelpe mange flere enn du tror. Vi er ikke alene.

For vår del endte den ensomme reisen i 2014, da vi endelig ble foreldre takket være prøverørsmetoden. I 2016 dukket lillebror opp, på naturlig vis.

søsken
Mine to herlige gutter!

 

FØlg oss på facebook
#
hits