Saken handler om barnemishandling.

Jeg ble slått av pappa gjennom barndommen

«Lyden av sinte tunge steg i trappa fikk det lille hjertet til å hamre fortere og trangen til å måtte tisse, meldte seg igjen.»

Jeg vil gjerne fortelle min historie. En historie som vi søsken ikke snakker om, en historie som vi kanskje skammer oss litt over, og som vi iallefall ikke innrømmer har preget oss. Pappa som slo.

Han styrte med jernhånd

Vi er mange søsken, det er minst 20 års mellomrom mellom eldste og yngste og en stor forskjell av oppdragelse.

Utad, så hadde vi en ydmyk og stille pappa som aldri snakket høyt eller gjorde seg synlig på noen som helst måte. Hjemme, så var han mannen som styrte barna med jernhånd og streng oppdragelse. Barn skulle sees, men ikke høres.

Det gikk verst utover oss eldste, første halvdel av søskenflokken. Jeg har aldri spurt de andre om hvordan de egentlig hadde det. Jeg er redd for å rippe opp i noe vi ikke klarer å prate om. Og redd for å gråte foran mine søsken. For vi gråter ikke. Aldri foran hverandre. Å vise følelser er en svakhet. Latter og spøk dekker over det som er sårt å prate om.

Frykten..

Jeg har en pappa som aldri ga oss klem så lenge jeg kan huske da jeg var yngre. Hver gang han kom inn i rommet, så stilnet latteren og praten forsvant. Ryggene våre ble rette og vi satt som tente lys. Vi var redde for å si noe galt, si noe som kunne få sinnet til å blusse opp, si noe som skapte dårlig stemning. Når han forsvant ut av rommet, så sukket alle lettet for seg selv og skuldrene ble senket.

Det var lite som skulle til for å få pappas vrede. Å sloss om samme leke, være uhøflige, gjort noe galt( som vi ikke visste var galt) eller å krangle. Det verste mamma kunne si var; gå opp på rommet ditt, bare vent til pappa kommer hjem! Da satt vi der i timesvis, og ventet. Oftest var det tomme trusler, men for et lite menneske å sitte med hjertet i halsen i timesvis og vente på juling er forferdelig. Vi kalte det å få ris. Men det var rett og slett juling vi fikk. På bar rumpe, med hard hånd og lenge. Vi var livredde. Jeg tenkte ofte på å rømme, ringe barnevernet osv. Men så kom det gode dager, og tankene forsvant.

Alt er «glemt»

Den redselen jeg hadde, og fortsatt har for pappa sitter langt inne. Skammen for å føle redsel enda er stor. For jeg er en voksen kvinne på over 30 år. Og utad, ovenfor familien, så er alt glemt.

Men  en dag, så så jeg på «Vårt lille land» på tv, om barnemishandling. Da ble såret revet opp igjen. Og det var nettopp dette vi gikk igjennom. Psykisk og fysisk terror.

Det var en norsk lov om at det er forbudt å slå barn som måtte til for at pappa skulle slutte å slå oss. For han følger loven.

Så takk for loven, men den kom altfor sent for noen av oss.

Skammen

Det var en grunn til at jeg ikke alltid dusjet etter gymmen på barneskolen. For å skjule blåmerkene på overarmene, etter at pappa hadde vært rasende. Jeg var skamfull og redd for at noen skulle se det. Pappa hadde et innestengt raseri, som kunne tennes på et sekund. Det kunne gå fra rolig til rødglødende på et øyeblikk. Øreflippene våre er ikke lange pga at DNA`et vårt tilsier det, jeg er sikker på at det er fordi vi stadig ble dratt etter ørene. Vi søsken sladret sjeldent på hverandre hvis vi hadde gjort noe galt. Vi visste hva som ville skje med de andre som ble tatt.

Den eneste gangen jeg husker jeg sladret, var da mine to småbrødre tente på dopapir og slapp det ut av vinduet. Selv da, så led jeg av dårlig samvittighet lenge etterpå.

Da pappa var borte hadde vi fest

Hvis pappa skulle på kurs en uke innimellom, så var det fest i huset. Da løp jeg over til nabojenta, lånte masse Donaldblader også koste vi oss gløgg i hjel! Ja, for Donaldblader fikk vi ikke lese når pappa var hjemme, så vi passet godt på å levere de tilbake før han kom hjem.

Relasjonen i dag

Idag, så har har jeg et greit forhold til pappa. Vi kan sees i bursdager, sammenkomster osv. Det er derfor jeg er litt redd for å skrive min historie. Jeg vil ikke stikke hendene i et vepsebol!

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å skrive dette slik at noen kommer til å lese dette. Jeg venter mitt andre barn om noen få uker og jeg kjente at dette må jeg bare få ut av hodet.

MIN flotte mann

Jeg har en mann som er stikk motsatt av min far. Min mann ofrer alt for å få så mye tid som mulig med vår datter, gjør alt for at vi skal ha det bra og være lykkelige. Han kunne aldri løfte hånda mot verken henne eller meg. Og er aldri sint eller høyrøstet. Han er den ultimate mann og far!

Morsrollen

Jeg er som voksen blitt konfliktsky, hater dårlige stemninger og diskusjoner. Det gjør rett og slett vondt i brystet hvis det blir for mye. Jeg snakker sjelden om følelser og gråter aldri. Jeg føler at jeg må være tøff og modig.

Tidligere tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle bli som mor. Redd for å bli som pappa, med et innestengt raseri som kunne gå utover barna. Å finne sider i meg selv som jeg ikke kjente til.

Men, da jeg endelig ble mamma, og følte den kjærligheten til min datter, så innså jeg at dette aldri kommer til å skje! Jeg vil være en mamma hun kommer til med alle problemer, en mamma som alltid har en klem på lager, en mamma som alltid  er der og en mamma som kan være et godt forbilde. Jeg vil aldri skape redsel eller frykt hos mine barn.

Vi opplevde det samme..

Til mine søsken; unnskyld at jeg ikke klarer å prate om dette. Ikke enda. Kanskje en dag, så kan jeg høre deres historie?

Til dere som leser, dette skjer med barn hver dag i dette landet vårt. Vær så snill å hjelpe dem som lider og ikke tie inne om dere vet. For ved å tie om barnemishandling, så er det alltid barna som er den tapende part.

FØlg oss på facebook
#
hits