Søvn

Hvor mange timer søvn får jeg i natt?

«Ha det, takk for en hyggelig kveld!»

Kl er 22.15 og jeg har hatt en ”helaften” med to venninner. Ikke som i gamle dager, da klokken ble både 02 og 03, men 22.15! Et passelig klokkeslett for en som har angst for å ikke få skjønnhetssøvnen sin. I ”gamle dager” da antall sovetimer i helgene stort sett var to-sifret, er mor nå lykkelig hvis hun kan bruke begge hender når hun skal telle hvor mange timer hun har fått på øyet.

Jeg forter meg å rydde.  Far i heimen er på vift med gamle studiekamerater og har annonsert at det både blir sent og at han ønsker egg og bacon morgenen derpå. Noen som har det…

Jeg hører sengen min rope, eller…?

Mens jeg står der med tannbørsten synes jeg at jeg hører en lyd. Sekunder etter står storebror på fire i døra. Vanligvis sniker han seg inn til oss når klokken har passert 03-04, men akkurat i dag har han altså tatt turen før midnatt. ”Skal jeg ligge litt hos deg?”, sier jeg. Vi jobber nemlig med å få han til å sove hele natten i sin egen seng.

”Ja” sier han. Da jeg skal legge han under dyna kjenner jeg at han er våt! Vi jobber nemlig med å slutte med bleie om natten og denne natten er tydeligvis første gang det skal skje et uhell. Ja ja. Laken og pysj av, ny pysj på og storebror opp i sengen til far.  Han krøller seg under dyna og sovner heldigvis med et samme. Natta! Skjønnhetssøvn here I come! Kjapt teller jeg timer, og konstaterer at sjansen for en del gode timer søvn fortsatt er til stede.

Nå må vi sove

Da jeg akkurat holder på skli inn i en myk, silkeaktig deilig søvn synes jeg at jeg hører gråt fra naborommet. Det er Lillemor på 2,5.  Jeg vurderer om jeg skal hente henne med en gang, eller høre om hun roer seg. Vi jobber nemlig med å få henne også til å sove hele natten i sin egen seng.

Jeg bestemmer meg (bittelitt oppgitt) for å hente henne, så får hun heller sove hos meg. Jo fortere jeg henter henne, jo fortere sovner hun jo igjen.

Vel plassert under dyna begge to, titter jeg på klokken før jeg lukker øynene. Shit! Nå haster det!

Hva er det nå da?

Spark! En fot lander på hoften min og jeg får en finger i øyet… GRRRR!! Lillemor! Du må sove!  ”Au i bleia” sier hun med fortvilet stemme. Au i bleia? Hvorfor det? Er strikken for stram?? Ikke blærekatar vel? Hvordan vet man forresten om det er blærekatar? Å nei! Ikke si at dette kommer til å eskalere til legevaktnivå? Jeg drar ned glidelåsen på pysjen løsner litt på tapen på bleia og napper litt i strikken. ”Sånn, er det bedre? ” Ja, nå er det bedje.” «Fint! Natta jenta mi! Mamma elsker deg!» Jeg stuper under dyna og tenker at dette egentlig gikk bedre enn jeg fryktet.

Host host host..WHAT!!?! Hun sparker av seg dyna, og snurrer videre i senga. Melding til far: Begge ligger i senga vår. Tar du med hostesaften opp når du kommer hjem? (har egentlig lyst til å skrive til far: Kommer du hjem og avlaster snart eller $&%#”&&##????? Men far er ikke så ofte ute på vift og fortjener å kose seg), Det roer seg nok når hun sovner. Hun er sikkert bare litt varm og kavete.

Jeg legger henne bedre til rette, og gir henne smokken. Natta jenta mi! <3 Mamma elsker deg.

Nesedråper

Snufs piiip…  HVA NÅ DA!! Hun puster og peser gjennom smokken og er tydelig tett i nesen. Når i $/%&&” kom denne forkjølelsen snikende da? ”Nå tar vi nesedråper jenta mi. Da blir det bedre” Heldigvis er hun flink til å sette nesa til vers og tar i mot de edle dråpene. Og heldigvis sover storebror som en stein ved siden av. Vi har jobbet en del med å huske på å viske når noen andre sover, så både mor og lillesøster holder et lavt stemmenivå under disse nattlige strabasene.

”Natta jenta mi. Mamma elsker deg.»

”Vann. Jeg ej tøst.” «VANN?!?!? NEI! VI HAR IKKE NOE VANN HER INNE JENTA MI». ”Jeg ha vann!!” ”NEEEI! IKKE NOE VANN NÅ. NÅ MÅÅÅÅ DU SOVE!” Jeg kjenner fortvilelsen bygger seg opp som en trykkoker inni meg! Hva skjedde med skjønnhetssøvnen min? Hvor mange timer er det siden de to venninnene gikk hjem/ble kastet ut? HVORFOR KAN HUN IKKE BARE SOVE!!?!

1,2,3,4,5,6,7….

Hun begynner å gråte! Ikke så rart, jeg gråter jo nesten selv der jeg ligger. Nå våkner vel storebror og nå da!! Hva er klokken??

Jeg drar dyna over hodet og begynner å telle. Jeg øver nemlig for tiden på å ta på meg ansvaret selv for at jeg er irritert. Ta et skritt bakover hørte jeg nettopp i et program på tv, men jeg ligger jo i sengen, så jeg lar akkurat det være. 1, 2, 3, 4… Hun gråter utenfor dyna. Jeg tar begge hendene over ørene… 45, 46, 47… Gråten stilner. Jeg ligger litt til. Hva skjer utenfor der? Jeg gløtter på dyna og titter så vidt bort på henne… Hun har lagt seg til å sove!? Helt av seg selv? Sikkert lei av både nese, host, frustrerte mamma, og det er jo tross alt midt på natten…

Jeg heiser meg opp på albuen. Se på henne da… Der ligger hun. Helt inntil storebror og smokken går opp og ned. Hun sover nesten. Det lille ansiktet. Så skjønn! De lange øyevippene. Og den lille kroppen som krøller seg. Jeg legger dyna godt rundt henne og susser henne på kinnet, nesa og pannen. Så heldig jeg er! To friske, nydelige barn som ligger her inntil meg. De vakreste som finnes. Sove tosifret kan jeg jo gjøre siden.

Natta.

Les også: God morgen, sa du?
FØlg oss på facebook
#
hits