overbeskyttende

Man blir faktisk syk i hodet av å bli mor

Vi sitter i en liten robåt ute på fjorden, jeg og broren min. Vi fisker etter torsk, men får makrell.
First world problems.

”Man blir faktisk helt syk i hodet av å bli mor.” innrømmer jeg.
Før vi dro ut hadde jeg insistert veldig inderlig på at han skulle ha på seg redningsvest. Jeg hadde vært streng i stemmen og intens i blikket. Det var ikke et spørsmål, men en ordre, det skjønte han ganske raskt.

Redd for alt

En sterk frykt har slått rot i meg, på grensa til angst vil jeg påstå. Tidligere ville jeg ha karakterisert meg selv som en realistisk optimist. Nå er nok hysterisk nervevrak mer passende. Plutselig har jeg blitt hun som ser for seg grusomme scenarioer, verst tenkelige utfall.

I trafikken er jeg redd for alt, inkludert meg selv. Jeg stoler ikke på min egen evne til å kjøre bil. På fortauet er jeg redd for biler, og meg selv. Jeg stoler ikke på min egen evne til å trille barnevogn heller. Nå er det ikke på noen måte hysterisk å ha på seg redningsvest i båt. Men å blånekte å dra ut i robåt en stille sommerdag med en voksen mann uten redningsvest er kanskje en smule hysterisk.

”Ja, jeg har lagt merke til det.” sier han. Redningsvesten ligger fint ved siden av ham. Jeg har lyst til å tre den brutalt over hodet hans. Det kan utløse farlige situasjoner i den lille robåten, så jeg lar være. Det plager meg også inderlig at han ikke har solkrem på, men jeg sier ikke noe. Det gir ikke mening at jeg skal bry meg så voldsomt om det. Litt solbrenthet har da aldri drept noen? En liten stemme hvisker meg i øret: Men hudkreft har…

En umulig oppgave

Jeg innser at beskyttelsesbehovet mitt har utviklet seg til å omfatte enda flere mennesker. Først var det bare småen. Men for å kunne beskytte han så må jeg naturligvis passe på at ikke noe skjer med verken daddy eller meg selv. Aldri før har livet hatt mer mening. Jeg må til en hver tid må kunne være der for småen, jeg kan ikke bare forsvinne.

Og nå har tydeligvis onkel blitt ført opp på VIP-lista også. Lista over mennesker som småen trenger. Lista over mennesker som jeg har et personlig ansvar for at det ikke skal skje noe med. For et ansvar, for en umulig oppgave å pålegge seg selv.

Jeg minner meg selv på det jeg nettopp sa: Jeg er mor nå, jeg har blitt syk i hodet.

Overbeskyttende mor

Småen begynner i barnehage til høsten. Takk og lov. Jeg har selvfølgelig blitt en overbeskyttende mor, en sånn som jeg i alle fall ikke skulle bli.

Stakkars barn med overbeskyttende mødre, har jeg alltid tenkt. De får ikke lov til å gjøre slik som alle andre barn. Og de blir engstelige og redde, slik som mødrene sine. Nå legger jeg min sjel i å beskytte småen mot E-stoffer, UV-stråling, blåmerker og mygg. Og mot meg selv. Jeg vil jo ikke at han skal bli engstelig og redd heller.

I barnehagen håper jeg han får lov til å spise fargestifter og sand. At han får lov til å dunke hodet og få skrubbsår i hendene. Og at jeg ikke trenger å se det. Da ser ikke han det bekymra, nervøse ansiktet mitt heller.

Vi gir opp torsken og ror mot brygga. Der står mannen min og fisker, alene.
”Det er uaktuelt at du får lov til å fiske alene uten redningsvest!”

FØlg oss på facebook
#
hits