redd mamma

Livredd mamma på Leos Lekeland

Å falle i sin sikre død

Jeg har en fobi. Den er voldsom, men den er forsvinnende sjelden i en verden av mer kjente fobier. Jeg er ikke redd for edderkopper, hunder, høyder eller heiser. Jeg er redd for følelsen av sug i magen. Når jeg er i fritt fall, opplever jeg det som om jeg dør. Tanken på å skulle hoppe fra et stupebrett fyller meg med intens panikk.

I hverdagen er ikke dette spesielt plagsomt, siden jeg ikke trenger å ta berg-og-dalbane for å komme meg til jobb eller skli ned brannsklien for å komme meg ut av huset om morgenen. Forrige helg ble imidlertid  fobien min for første gang et reelt problem.

«Mamma, jeg vil prøve den hvite sklien»

Eldstemann og jeg var i bursdagsselskap på Leos lekeland. Fobien min inkluderer det å se mennesker jeg er glad i, utfordre skjebnen, for eksempel ved å være høyt over bakkenivå. Jeg kjente derfor pulsen stige da femåringen forkynte at han for første gang hadde lyst til å prøve den hvite sklien.

De hvite skliene på Leos lekeland er flere meter høye og i delvis fritt fall. Det var derfor fristende å nekte barnet mitt denne dødsdansen, men fornuften tok overhånd i siste liten.

«Mhm, så gøy,» sa jeg med et falskt smil. «Hvis du er med!» la femåringen entusiastisk til. Jeg kjente den allerede høye pulsen ta overhånd over kroppen min. «Ok!» hørte jeg meg selv si i et absurditetens forsøk på å vinne tid.

Før jeg visste ordet av det, hadde vi klatret til toppen av de hvite skliene. Jeg kikket utfor. Stupet foran meg var så bratt at jeg ble svimmel.

Sjelden har «Det er ingen skam å snu» føltes så hult som da jeg sa «Beklager, vennen min, dette tør jeg ikke» og klatret ned igjen.

Tynne unnskyldninger

Jeg begynte å forklare sønnen min at jeg har hatt en nakkeskade, og at det hadde gjort meg redd for situasjoner der den kunne slås opp. Stoltheten min vant over redeligheten.

Etter en liten stund skammet jeg meg over ikke å ha vært ærlig med ham. Jeg svelget kamelene som trampet rundt i halsen min, og sa: «Vennen min, noen ganger kan voksne være redde for ting som ikke er farlige, akkurat som barn kan det. Jeg er ikke redd for nakkeskader, det var bare noe jeg sa der og da, for jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Egentlig synes jeg det er fryktelig skummelt å skli ned bratte sklier.» Sønnen min nikket forståelsesfullt.

«Neste lørdag skal vi dra tilbake hit,» sa jeg, «Da skal du få skli med pappa, for han er ikke redd for sånt. Og hvis du tør å skli, skal jeg også prøve.» Hvem vet hvorfor jeg la til den siste biten, men nå var det gjort.

Så var vi der igjen

Pappaen og femåringen suste selvfølgelig ned den hvite sklien som om det var deres minste kunst, da vi kom tilbake uka etter. Sønnen min hoppet rundt på gulvet, full av mestringsfølelse, og jublet: «Det ga en helt fantastisk kribling i magen!». Jeg smilte kjærlig. Så la han plutselig til: «Og nå er det mammas tur.»

Mannen min, som har kjent meg siden jeg var nitten år, så på meg med hevede øyebryn. «Er det mammas tur?» spurte han med vantro i stemmen. Jeg svelget hardt. «Ja, nå er det mammas tur», sa jeg usikkert og gikk med påtatt selvsikre skritt bort mot stigen.

Mann og barn benket seg til nederst i sklien med kamera for å forevige galskapen. Jeg klatret opp til toppen av sklien og kikket utfor.

Vil barna tåle å se mammaen stupe i døden?

Det fortonet seg som et stup. «Dette blir for fælt å se på for barna», tenkte jeg oppriktig, «Jeg tror jeg må gå ned igjen, de kan ikke se mammaen forulykke på denne måten.» Jeg gjorde meg klar til retretten, da en liten jente kom løpende opp ved siden av meg og forsvant ned sklien. Intet blod, ingen ambulanser, hun overlevde tilsynelatende med god margin. Jeg begynte så smått å føle meg dum.

«Dette er en god anledning til å øve opp hjernen i å skjønne at det ikke egentlig er farlig», tenkte den mer fornuftige delen av meg, «du må puste riktig og regulere ned kroppens faresystem, du må komme deg gjennom dette og gi deg selv erfaringen om at det går bra.» Den andre delen av meg hånlo: «Hahaha, lykke til i døden». Det føltes som jeg skulle kaste opp.

En klønete James Bond

Det neste som skjer, har vi på video. Jeg sitter der oppe på toppen av sklia og vrir meg, som en ambivalent, liten blekkflekk. Så skubber jeg meg litt forsiktig utfor mens jeg klamrer meg fast i kanten i et forsøk på å fire meg kontrollert ned en sklie som er i omtrent fritt fall.

Man ser at jeg gir opp planen om en rolig sklitur, og at jeg blir hengende rådvill utfor stupet, som en klønete James Bond. Så slipper jeg taket og suser ned.

Superhelt

Et vanvittighetens ansikt kommer hysterisk lykkelig opp i kameraet, og en skingrende stemme roper «JEG HAR IKKE VÆRT SÅ STOLT AV MEG SELV PÅ MANGE ÅR SOM JEG ER AKKURAT NÅ!».

Om barna mine hadde vært eldre, ville de kanskje stusset over at det å føde dem kommer lenger ned på stolthetslista enn å skli ned en barnesklie. Men barna mine er ikke eldre, de er fem og to år gamle. De vet utmerket godt hva det kan kreve å sette utfor en sklie som føles altfor lang og altfor bratt.

At jeg trosset frykten, har gjort at de ser på meg som verdens modigste, en ekte superhelt. Vel fortjent, spør du meg.

FØlg oss på facebook
#
hits