mannen

Gravid supermann!

03.05.2017

Det er jo slik at det er kvinnen som er gravid, som skal bære frem barnet, og hun blir sett på som superkvinnen.

Man får fine komplimenter om at man skal være så stolt av å ha båret frem et barn. Kvinnekroppen er fantastisk osv. osv. For all del, jeg sier meg IKKE uenig. Jeg stiller bare spørsmålstegn på hvor all skryten til mannfolka (eller medmødre) er? For helt seriøst, de fortjener det! Og for å ha det sagt; aleneforeldre, jeg bøyer meg i støvet for dere. Jeg har ikke ord.

Cravings på poteter

Jeg kan jo ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg satte nok tålmodigheten til min kjære mann ganske på prøve da jeg var gravid. For dere som tenker at det blir bedre etterhvert, nei. Det gjør faktisk ikke det, det blir bare verre. Jeg hadde lite cravings i starten, men jeg kastet opp en del og var aldri sulten. Bortsett fra når jeg ville ha mat selvfølgelig, for da skulle jo maten helst ha vært klar i går. Det hadde i grunn ikke hjulpet, for det hadde lyst på for 5 minutter siden gjaldt ikke. Vi snakker hurtig-hurtig mat.

Min bedre halvdel gjorde sitt beste for å holde meg gående og i godt humør, så en dag mens jeg satt på jobb tikket det inn en melding om hva jeg hadde lyst på til middag? Jeg hadde ikke lyst på noen ting og svarte derfor det. Etter litt om og men, skrev jeg at ok, fløtegratinerte poteter, det hadde vært godt! I mitt hode gikk selvfølgelig tankegangen  slik at da blir det (dessverre) et måltid med potetene som tilbehør (vil kun ha potet!), mens hos mannen som bare ville gjøre meg glad, tok meg bokstavelig så det vi hadde til middag var ene og alene; fløtegratinerte poteter. Flink mann!

Hurra meg rundt

Etter hvert som jeg ble beordret til sengeliggende post ble det mange turer til butikken på mannen. Kostholdet mitt var hovedsakelig salt chips og paprikabjørner, så når jeg endelig ville ha noe som faktisk kunne ligne en ok middag ble himmel og jord satt i bevegelse for at det skulle gå i orden. Her må jeg også poengtere at hormonene hadde trådt hardt i kraft og humøret var rimelig opp og ned og hurra meg rundt en sving og tilbake på 5 sekunder.

Innemellom var morgenene slik at de gikk fra en god dag, til en dårlig dag fordi jeg var sulten, men vi hadde jo ingenting godt, til at hurra jeg fikk chips, men kanskje jeg er litt kvalm nå, jeg er trøtt, må sove litt? Hva med middag, kan jeg få chips? Men der var vi tomme, kan mannen kanskje handle mer? Og ta med en sjokolade i tillegg, men nå er jeg så tjukk blitt, ånei kanskje han slutter å være glad i meg siden jeg er blitt så svær, jeg burde skjerpe meg. Spise et eple kanskje? Eller en banan? Hmm.. Banan… Bamse… Bamsemums? Ja!

Jeg sleit ut både han og meg selv den første timen på sånne dager. Samtidig var det jo skryt fra andre for at jeg var så flink til å ta legene på alvor, jeg var en flink rugemamma! Vel, hadde det ikke vært for en veldig flink rugepappa, hadde ikke det vært mulig!

Bedre etterhvert…

Jeg klarte jo heldigvis å holde motet oppe selv også store deler av tiden, men jeg hadde aldri klart meg uten hjelpen, støtten, trøsten, tålmodigheten og kjærligheten fra mannen. Vi hadde mange gode samtaler og vi kommuniserer veldig godt sammen til tross for at det var tøft til tider. Når man sitter der svær som en elefant er det vanskelig å huske på at det er faktisk slitsomt for partneren oppi alt dette også. Det er jo tross alt ikke han som har to små personer som danser på blæren. Eller som ikke klarer å ta på seg sokkene fordi føttene plutselig er så mye lengre unna. Det var ikke han som lå med både bekkenløsning OG bekkenlåsning, det var jo meg!

Så at det var han som måtte håndtere meg i hele situasjonen, at han måtte handle, prøve å muntre meg opp på de dårlige dagene… Det er lett å glemme, noe jeg også gjorde med jevne mellomrom. Trøsten min var at når babyene var ute, da ble det jo litt greiere, for jeg var mer mobil og vi var to personer som skulle støtte hverandre 100%, være gode og tålmodige partnere. Det var tanken hvertfall…

To nattevåkere

Igjen, jeg vet ikke med resten av mødrene der ute, men amming tar MYE energi. Jeg følte jeg ble sulten mens de lå og diet. Jeg måtte helst nesten spise samtidig. Det gjør vondt i puppene, man blir enda trøttere og jeg følte jeg kunne våkne irritert. Igjen, mannen sto opp og skiftet og stelte babyene, la de på puten, de hektet seg på og når de var ferdige med å amme var han der og tok de opp. Vi la dem igjen før vi fikk sove et par timer og det var på’n igjen.

supermann
Fine mannen min, hva skulle vi gjort uten deg?

Ja, jeg ammet, men han sto da opp hver eneste natt jeg var oppe. Vi var to foreldre som sto i det hele tiden. Vi fikk et godt råd fra helsesøster om at det som skjedde om natten av prat, det skulle vi glemme på dagtid. Det var en sunn regel, for ingen av oss fungerer optimalt uten søvn og det ble noen tunge netter for oss begge i ny og ne. Fortsatt var det mest skryt til mor, som ammet og at dette gikk så fint. Ingen som tenkte på at mannen var oppe like mange ganger, satt våken sammen med meg mens ammingen pågikk og heller lot meg sove ut de morgenene det gikk.

supermann3
Supermann!

Jeg har skrytt mye av mannen min før, under og etter graviditeten, men jeg føler allikevel at det er så stort fokus på at vi mammaene, vi er flinke vi! Som bærer frem barna og takler vann i kroppen, ødemer, liten blære, kvalme, fødselen osv. Men jeg må bare si, all ære til partnerne som også står i akkurat de samme problemene!

De opplever det kanskje ikke selv på kroppen, men de står allikevel midt oppi det. Jeg vil jo si at alle mine svangerskapsproblemer, var jo en utfordring for mannen min også. Og det skal han ha all honnør for at han håndterte som han gjorde. Partnere er gravid sammen med deg de også!  Det er en fulltidsjobb å ta vare på en som er gravid og hormonell. Og det fortjener skryt!

FØlg oss på facebook
Lindex_toppbilde_tropical
11 minutter siden

Babyshopping er noe vi kan!

#
hits