sove

God natt lille venn, nå må du sove!

Meg ikke sova… lyder det fra barnerommet i det jeg lukker døren, etterfulgt av smålatter. Lyden av en smokk som treffer veggen og et dunk, små barneføtter har akkurat truffet gulvet.

Der blir jeg stående utenfor døren i fryst posisjon. Jeg kjenner igjen lyden av barneføtter som klasker i gulvet, og fort strømmer historikken om denne fasen med storebrødrene igjennom meg. For akkurat nå starter en ny fase som lett kan sammenlignes med «ringe på og stikke av» leken i barndommen

Klaaaare selv!

Vi forbereder han så godt vi kan i forkant av kveldsrutinen, slik at den forhåpentligvis ikke kommer så overraskende på. Til tross for forberedelsene kommer leggetiden som et lynnedslag for toåringen. Han eksploderer som bare en toåring kan, og jeg blir like satt ut hver kveld. Som om han har spart opp dagens siste krutt av energi omgjort det til et eksplosivt materialet og detonerer på leggetidspunktet. Dagens siste rest av tålmodighet er egentlig brukt opp for min del, men legger jeg godvilja til kan jeg ta litt fra morgendagens kvote.

Klaaare selv jomer det inne på badet. Tannbørsten treffer panna, sveiper over skinnet før den så vidt treffer fortanna og fortsetter ned på magen. Jeg prøver å styre villmannskjøring av tannbørsten inn i munnen som besvares med et fres og en sammenbitt barnemunn. Jeg gir opp – litt fluor i munn er bedre enn ingenting.

Opp i senga med deg…

Vi nærmer oss målstreken pysjen er på, nå mangler det bare å komme seg opp i sengen. Klarer han å komme seg ut selv skal han klare å komme seg oppi sengen selv også. Det er et prosjekt i seg selv. Dagsformen avgjør om han drar frem sin lille stol, eller om han skal stammeklatre oppover sprinklene, og hive seg over som Tarzan selv. Omsider oppi senga. Natta lille venn, sove godt – Mamma elsker deg.

«Esker deg mamma» lyder det bak smokken, mammahjertet smelter og hele kampen i forkant blir glemt. Jeg lukker døren, det er stille. Jeg tusler inn i stua og i det rompa treffer sofaen lyder klasket av barneføtter på gulvet, dørhåndtaket blir slått ned før mini står midt i stua og sier: mamma ikke sova?

30 minutters hjemmetrening

Jeg blir stående i ufrivillig statisk knebøy med rompa over sofaen, for den rekker aldri å treffe sofaputen før mini også kalt lynet står i stua. Jeeezes lårene mine dirrer, tålmodighets kvota for morgendagen lider og hodet er slitent. Det blir stille rett før mammabomba detonerer. Nå gjenstår det bare to barn til som skal ha kveldsstell, lesetid, kyss på kinnet, sov godt-gloser og historier fra dagen som ikke slutter før jeg står godt nede i trappa. Gudskjelov klarer de det meste selv og denne prosessen er en lek i forhold.

Alt til sin tid

Det finnes en fase for det meste, og alt har sin tid. Hvem vet kanskje jeg kommer til å savne akkurat denne tiden, selv om jeg akkurat nå ikke ønsker meg flere kvelder med statisk knebøy.

God natt lille venn mamma elsker deg!

FØlg oss på facebook
#
hits