mamapinnsvin

Eventyret som kan stoppe trassanfall

Det kan høres voldsomt ut å love bort et eventyr som kan stoppe trassanfall. Det er litt voldsomt, også. Jeg kan si at det stoppet tilnærmet alle trassanfall hos min første. Og jeg kan legge til at jeg, på grunn av psykologien i det, har full tillit til at det skal virke også på andremann.

Dette til tross; Jeg må være ærlig. Denne eventyrmetoden er noe jeg har funnet på. Jeg kan slenge om meg med fancy ord som «eksternalisering» og «affektbenevning». Men til syvende og sist må jeg innrømme at dette ikke er en metode basert på forskning. Den er sprunget ut av min fantasi.

Jeg vil likevel anbefale alle foreldre med et snev – og da mener jeg bare et snev – av kreativitet i seg å teste det ut. Uansett om det virker på trass eller ikke, er det nemlig skikkelig koselig.

Hvilken alder passer dette for?

Dette passer for barn fra rundt to år til rundt fire, litt avhengig av språkutvikling. Det lønner seg at barnet har begynt å snakke.

Hva er ideen?

Ideen er å fortelle en type eventyr som speiler barnets hverdag, på godt og vondt. I tillegg til å gi felles fokus, får barnet muligheten til å bli kjent med egne reaksjoner og opplevelser.

Ved at eventyrene går inn der og da, mens barnet strever, kan barnet også få konkret veiledning til å finne løsninger i situasjoner som virker håpløse, for eksempel at mamma tok på høyre støvel før venstre.

Koalabjørnen Boppi

Helt tilfeldig begynte jeg å fortelle eldstemann eventyr om en koalabjørn som het Boppi, og som hadde en bestevenn som het Lars og var sjiraff.

Toåringer krever ikke mye av dramaturgien, så Boppi og Lars var på tur i dyreparker og så på dyrene, de spiste brødskiver, de så på «Brannmann Sam», eller de spilte ball. Toåringen likte eventyrene og ble glad i å høre om Boppi.

Gradvis begynte jeg å legge Boppis opplevelser tett opp mot det sønnen min opplevde i hverdagen, av stort og smått. De fikk like interesser og gikk i liknende barnehager. Toåringen min syntes dette var spennende.

En dag prøvde jeg noe nytt med Boppi. Sønnen min gråt sine bitre tårer over at noe som ikke ble som han forventet, som toåringer ofte gjør. At brødskiven er skåret feil, gjør den jo uspiselig, det sier seg selv.

Jeg trøstet og strøk ham over håret. Så sa jeg: «Boppi gråt. Han hadde gledet seg til å spise brødskive.» Toåringen min stoppet forbauset og så på meg. Jeg fortsatte. «Men mamma skar den opp feil! Dette var IKKE det Boppi hadde gledet seg til å spise! Boppi ble så skuffet. Veldig skuffet. Det var ikke sånn brødskiven skulle være. Dumme mamma! Boppi gråt og gråt. Men så sa mamma, «Men, Boppi, brødskiven smaker helt likt, og neste brødskive skal jeg skjære på skrå til deg.» Det hadde ikke Boppi tenkt på. Han spiste brødskiven.»

Toåringen satt som fjetret. Jeg vet ikke om han fikk med seg den overtydelige moralen om at mammaen hadde rett, men han følte seg nok sett og forstått. Og han hadde fulgt Boppi gjennom dette grusomme traumet og ut på andre siden, til en verden der selv feiloppskårne brødskiver kan spises.

Gutten min tørket tårene og spiste brødskiven sin.

Fortsettelsen

Det ble til at Boppi dukket opp flere ganger om dagen. Sønnen min elsket det, og jeg ble etter hvert temmelig glad i disse eventyrene, jeg også.

Små snutter som kunne handle om skattejakter, men også om jakker i feil farge. Hvis Boppi kom for å roe ned en fortvilet situasjon, opplevde han alltid nøyaktig det samme som barnet mitt hadde opplevd, uten omskrivinger.

Vennene til Boppi og sjiraffen Lars i barnehagen het det samme som vennene til sønnen min, de voksne i barnehagen het det samme. Alt var det samme, bortsett fra at hovedpersonen het Boppi og var en koalabjørn.

Det krevde ingen fantasi, det krevde knapt kreativitet. Alt jeg trengte å gjøre, var å beskrive det jeg så, og fortelle det i tredjeperson. Boppi byttet avdeling i barnehagen med oss, sluttet med bleie, var på bondegård da vi hadde vært det, og var ganske ofte frustrert over foreldrene sine en periode. Boppi kalte av og til mammaen sin «frossing», det største skjellsordet i vår familie, og barnet mitt frydet seg i skrekkblandet fryd.

Han begynte å bruke Boppi når det ble vanskelig å forklare noe

Etter hvert begynte sønnen min å spørre om jeg kunne fortelle om Boppi hvis noe var vanskelig. Jeg kunne gjennom Boppi sette presist og konkret ord på hvordan jeg trodde noe hadde foregått. Sønnen min rettet på meg hvis jeg tok feil.

I stadig større grad klarte han, tre år gammel, å formidle hvordan han så på ting. Til slutt lagde han Boppi-eventyr selv hvis han ville fortelle noe, men syntes det ble for nært å fortelle i jeg-form. «Jeg..jeg mener Boppi», sa han ofte, og så kunne han si «Boppi ble veldig lei seg i barnehagen. Sjiraffen Lars var syk. Det var ingen å leke med. Han fant ingen voksne som kunne hjelpe.» Dette ble uvurderlige springbrett til å snakke ærlig om tanker, forventninger, fortolkninger og følelser.

En gang vi virkelig trengte Boppis hjelp

Boppis mamma fikk en baby i magen da jeg fikk det, og sønnen min bestemte at Boppi skulle få en lillesøster ved navn Nicos, oppkalt etter en mannlig assistent i barnehagen.

Vi hadde mange koselige eventyrstunder med Boppi og Nicos, som lå i magen til mammaen og sparket og gledet seg til å treffe Boppi, akkurat som lillebror i magen gledet seg til å treffe storebror.

Vi gikk detaljert gjennom hvordan det ville bli for Boppi, og for sønnen min, når deres respektive småsøsken en dag skulle komme til verden.

Men så ble det ikke helt sånn. Lillebrors fødsel ble mer dramatisk enn vi hadde sett for oss, og hjemme gikk det en nervøs storebror som ikke skjønte hvorfor mamma og babyen ble på sykehuset lenger enn planlagt.

Da vi kom hjem fra barselavdelingen, var storebror på meg og babyen som et frimerke. Han passet på oss hele tiden. Ingen beroligelser om at alt var bra, syntes å nå inn.

En dag fortalte jeg historien om da Boppi fikk lillesøsteren sin. Jeg fortalte om det akkurat som det var for sønnen min, jeg satte ord på hvordan Boppi hadde trodd at mamma og Nicos skulle komme hjem snart, men så kom de ikke likevel. Jeg fortalte om hvordan mammaen til Boppi hadde plaster på seg, og at Boppi ba henne ta det av, for han ville ikke at hun skulle være på sykehus med plaster.

Sønnen min satt med tårer i øynene og hørte på. Han nikket av og til, som for å bekrefte gyldigheten av det jeg fortalte. «Så kom de hjem», sa jeg, «og alt gikk bra.»

Et voldsomt sukk gikk gjennom den lille treåringen foran meg. Han smilte lettet. Så sa han lykkelig: «Det var en fin eventyr.»

Etter dette hadde han aldri igjen behov for å følge etter meg og babyen for å passe på oss. Boppi hadde ordnet opp.

Nå er sønnen min fire år. Han er usedvanlig flink til å sette ord på tanker, følelser og opplevelser i hverdagen.  Han er konstruktiv og løsningsorientert. Og han trenger ikke lenger Boppi.

pinnsvineventyr

Det skal ikke mye til for å fenge de minste.

Oppskrift

Først finner du på et dyr og et navn

Det er ganske likegyldig hvilket dyr, for dyret skal oppføre seg som et vanlig menneske. Det kan være greit å unngå dyr man forbinder med spesielle egenskaper, for eksempel skilpadde, som man forventer at går sakte.

Med mindre dere er vegetarianere, anbefaler jeg også å unngå dyr det er stor sjanse for at havner på barnets tallerken. Jeg tror det hadde blitt ramaskrik om vi en dag serverte koalabjørn til middag.

Her er noen tilfeldige forslag til dyr:

Ekornet Ellie

Elefanten Emre

Kaninen Gompel

Starten

Start med enkle historier som gjør barnet kjent med figuren. Når barn er to år, trenger de ikke spenningskurve eller mysterier som skal løses. Det er nok å fortelle om hvordan figuren pusser tenner før leggetid.

Finn tilfeldige episoder i hverdagen som kan beskrives med eventyr

Barnet vil sannsynligvis oppleve dette som tidenes mest spennende eventyr. Tenk at du skal fortelle om barnet ditt, men bytt ut barnets navn med figuren. Voilá, plutselig har du laget relevante, interessante og engasjerende fortellinger for barnet ditt.

Bruk eventyrene hvis du trenger å nå inn til barnet ditt og vanlig trøst ikke hjelper

Bruk figuren til å sette ord på følelser barn gjerne opplever i situasjonen det er snakk om. I begynnelsen er det greit å holde seg til enkle beskrivelser av følelser, som sint, glad, redd og trist.

Etter hvert som barnet blir eldre, kan eventyrene med fordel krydres med nyanser som lettet, flau, skuffet, spent, overrasket og frustrert.

Ikke bruk eventyrene som anledning til å kjefte på barnet eller få barnet til å forstå hva det har gjort galt, eventyrene må alltid være noe barnet kan hvile i og glede seg over. Eventyrene må være på barnets parti.

Husk at du ikke trenger å lage spennende fortellinger

Bare å beskrive veien til barnehagen eller et besøk hos oldemor er nok. Små barn elsker historier de kjenner seg igjen i. Senk skuldrene og kos deg.

Nestemann ut

Eventyrene om Boppi er blitt en magisk verden jeg aldri ville vært foruten. Nå jobber jeg med å finne en figur til yngstemann, som blir to år til høsten. Det blir nok fortellinger om en hund som heter Wowe. Jeg gleder meg allerede.

 

Lykke til!

PS. Jeg vil gjerne ha tilbakemeldinger om fortellinger og eventyr dere måtte finne på og utvikle med barna deres. Mail meg på kirsten.smurf@gmail.com.  

FØlg oss på facebook
Lindex_toppbilde_tropical
6 minutter siden

Babyshopping er noe vi kan!

#
hits