Ensom i permisjon

Ensom i permisjonstiden

Har du brukt begrepet «ensom» om deg selv før? Det har hvertfall ikke jeg. Ikke før nå. Nå er jeg litt ensom. Tror jeg.

Det var en gang

Jeg hadde karriere, hobbyer, venner og venninner. Dagene var travle på tross av ingen barn. De var fylt med aktiviteter og forpliktelser. Det var mye sosialt.

Drømmen om barn

Men drømmen var der. Vi ønsket oss barn. Vi ønsket å bli en familie. Selv om vi egentlig ikke ante hva det innebar.

Det viste seg å bli vanskeligere enn anntatt og prøveperioden ble lang og krevende. Vi valgte til slutt en litt annen sti, men sitter her nå som mamma og pappa til to tøffe karer.

Mamma til to

BOFF! På under ett år gikk jeg fra å være kone, datter, ergoterapeut og venninne til å være først og fremst mamma til to!

Jeg måtte plustelig velge og vrake på et helt annet nivå i hverdagen. Jeg prioriterte annerledes og fikk nye verdier og holdninger.  Som par utviklet vi oss, og måtte lære hverandre å kjenne på ny.

Jeg elsker å være mamma

Vi elsker det. Jeg elsker det! Det er helt vidunderlig å være mamma. Tilværelsen forandret seg når vi fikk nummer en, men den største forandringen kom definitivt når vi var så heldige å få bli foreldre til to.

Men når freden begynte å senke seg og barseltiden var over. Når bæsjebleiene stabiliserte seg og nattammingen ble færre. Da kjente jeg plutselig på en ensomhet. En følelse som for meg var helt ukjent.

Omverden sprang ifra meg

Omverden hadde liksom sprunget fra meg i løpet av et år. En var som en og to ble til tider som ti. Det å gå gravid mens man har en liten en fra før er heller ingen enkel sport. Hvertfall ikke med ekstem svangerskapskvalme.

Plutselig ikke så nære lenger

Nære venninner var plutselig ikke så nære lenger. Vikaren min var plutselig blitt lommekjent på jobben og sist vi hadde kjærestetid? Nei den som kan huske det…

Prioritere barna

Etter nummer to kom til verden hadde jeg heller ikke tid til å delta i barselgruppen på det nivået som jeg skulle ønske. Jeg måtte prioritere barna som begge var hjemme, og tid til en barselgruppe kom laaaaangt ned på listen.

Jeg hadde en plan

Jeg hadde en plan om å delta hyppigere når bare ting falt til ro hjemme. Når jeg ble god på å være mamma til to. Men barselgruppen sprang ifra meg, og venninnene med. Venninnene prøvde virkelig, men det er vanskelig å finne nye roller både for meg og de. Jeg var ikke like tilgjengelig lenger. Jeg hadde ikke sjangs.

Selv venninner med barn var det utfordrende å holde på. De fleste i omgangskretsen min har kun ett barn, og det er til tider et hav av forskjell. Mange var også ferdig med permisjonstiden sin og i full gang med å sette seg inn i ny tilværelse som karrieremamma.

De nære venninne vil aldri forsvinne helt, men det er umulig for både de og meg å være der slik som før i hverdagen. Det blir langt mellom treffene.

Tungt å kjenne på å være ensom i permisjon

Så da sitter jeg her da. Når jeg innimellom får et ledig øyeblikk. Ensomheten sniker seg litt innpå. Det er tungt å kjenne på. Det hadde vært godt å ha noen å dele med. Noen å le sammen med eller bare ta en kopp kaffe sammen med. Noen andre enn mann og familie.

Men så slår babycallen inn. Noen er klar for nattamming, eller har mistet tutten på gulvet. Da er det hele glemt. Helt til neste gang jeg får et ledig øyeblikk.

En tid for alt

Heldigvis vet jeg at deg kommer en tid for alt. Jeg føler jeg har vunnet i lotto, da jeg er så heldig å få være hjemme så lenge med barna mine. Men følelsen av ensomhet kan være tung å kjenne på likevel. Kansje er jeg ikke alene om å kjenne på disse følelsene? Del gjerne dine tanker!

FØlg oss på facebook
#
hits