fødselsopplevelser

Dårlige fødselsopplevelser som setter spor

05.07.2017

«Aldri igjen skal jeg være stille når jeg føler meg urettferdig eller dårlig behandlet». Det var i alle fall det jeg tenkte i ettertid, når jordmoren hadde bedt meg om å ta meg sammen.

Når man er sårbar…

Er det ingenting som sårer mer enn kjeft, irettesettelse eller urettmessige bemerkelser. Dette fikk jeg oppleve i min første graviditet. Ikke fra min fantastiske jordmor på helsestasjonen, men fra jordmoren som skulle ta i mot barnet mitt.

Det hadde vært en lang reise. 9 lange måneder med smerter, plager og alt som følger med en graviditet. For noen iallfall.

Jeg hadde bekkenløsning, min aller verste fiende og hadde fått streng beskjed om at jeg ikke skulle føde på ryggen. Det var det manuellterapeut, fastlege og jordmor som hadde blitt enige om. Da jeg kom på sykehuset, var smerten i bekkenet byttet ut med rier. Og fødselen skulle ta sin tid. Etter tre skift, var det dags for den fjerde jordmoren. Hun som skulle ende opp med å ta imot barnet mitt, med bena mine i været.

Og vi to kom ikke overens.

«Må du?»

Sa hun til meg, når jeg presiserte at jeg ikke ville ligge på ryggen når pressriene kom. «Må du bestemme?». Ehm, hva sa du? (tenkte jeg).. Men så kom en rie, og jeg klarte ikke å si noe. Sideleie, stående og alle mulige stillinger ble fort byttet ut med min største frykt. Ryggen, og bena i stigbøyler. Svak, etter mange timer med rier, ga jeg opp. Jordmorstudenten som var hos meg hele tiden støttet meg, og var sammen med mannen min det forsvaret jeg ikke klarte å stå for selv.

Da smertene ble utholdelige, og epiduralen ikke så ut til å virke lenger begynte tårene å trille.
Jeg hadde vært musestille gjennom alle timene, ingen skrik, ingen banning og ingen tårer. Men så kom tårene.

Det er helt normalt

Det er helt normalt å gråte når man har det vondt. Og det var det jeg gjorde. Men så, fikk jeg vite at det ikke var greit.
Av jordmoren som skulle ta i mot barnet mitt.

«Nå må du slutte å gråte, dette er ingenting å gråte for», lirte hun av seg.
At det går an, var det jeg tenkte. Og da barnet vårt omsider ble født, har jeg aldri vært mer glad for å se et menneske forlate mitt åsyn.

Nå krysses fingre for at jordmorstudenten jeg hadde ved min side, er ferdig utdannet jordmor nå. Og at hun eller en som iallfall har empati er den som skal ta i mot mitt andre barn.

For nå har jeg faktisk fått litt fødselsangst.

FØlg oss på facebook
#
hits